0

Reisen mars – april til Somcuta

Posted by harald on april 8, 2014 in Romania, Romanipe |

Oslo20. mars. Vi rekker Kielfergen med et nødskrik. Baugen var allerede lukket da vi kom til kaia 5 minutter før avgang. Vi var heldige, de åpnet baugen for oss og vi ble med.

Vi beklager at vi var så sent ute, reisen tur retur Kiel er tross alt gitt oss av Colorline. De har støttet oss på flere reiser og dette er til stor hjelp for Romanipe som jobber på et minimalt budsjett. Kielfergen er en behagelig måte å starte reisen som skal ta oss på tvers gjennom Europa til Romania.

Oliver Ginsberg

Oliver Ginsberg

Vi skal kjøre gjennom et Øst Europa som skjelver av sabelraslingen til president Putin. Nå har han tatt Krim og tegnet hakekors over Ukraina, hva blir hans neste trekk?

Første stopp blir Berlin hvor vi er invitert til å ligge over hos våre nye venn Oliver Ginsberg, han er lederen for de urbane farmere i Berlin.

21. mars. Vi kjører direkte til Berlin, en 5 timers kjøretur. Rolige timer i Berlin. Vi stikker innom Stephen Young, en klesdesigner som blant annet har jobbet for Steven Spielberg. Senere drar vi til Oliver for å overnatte hos ham.

22. mars. Våkner opp i Kreuzberg, solen skinner. I dag går ferden til Polen etter en sen berlinerfrokost. Vi reiser mot Wroclaw ved 13 tiden og kommer frem til vår venn og vert Andrej Rogowski, som jeg møtte første gang i 1982 da jeg hadde utstilling med mitt Hermansen prosjekt i Medium Art Galleri i Wroclaw. Den gangen var Polen et nedslitt og slitent land. Hva som har skjedd i mellomtiden fremstår nesten som et mirakel. Nå er Polen en del av Vest Europa på flere plan. En av de mest vellykkede transformasjoner som noen gang har skjedd.

Rromleir i Wroclaw

Rromleir i Wroclaw

23. mars. Vi har en dag til rådighet i Wroclaw og Andrej har forberedt seg. Han vil at vi skal se en romleier med Rrom fra Romania. I tre år har den eksistert og der bor det ca. 150 rrom i alle aldere. Det er som å komme til enn fattig romlandsby i Romania. Små hus bygget av skrot og søppel på gjørmete jord. Det regner og det ligger gulvtepper utover sølepytter og sørpe for å unngå at man går med gjørme til oppover anklene. Agnieszka som er med i Nomada tar oss med til leiren. Nomada er en grasrotbevegelse av polakker som hjelper disse rumenske rrom som har blitt sittende fast her. Det er vanskelig for dem å få jobber, så da blir det tigging. I Polen er det forbudt å tigge for barn og unge, da vanker det bøter og gjeld som aldri kan betales.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA24. mars. Reisen går videre, i dag har vi planlagt å reise inn i midten av Slovakia. Vi må kjøre innom Tsjekkia en kort tur på veien. På grensen mellom Polen og Tsjekkia løsnet girspaken og bilen virket bare på 2. og 4. gir, ikke bra. Vi klarte å komme oss noen mil videre og endte opp i TÅ™inec, en liten by rett over grensen. Inn på hotell Steel for overnatting. Da vi spiste et kveldsmåltid fikk vi telefonnummeret til Mr. Kantor, en god mekaniker like ved hotellet.

25. mars. Klokken 8 ringer vi til Mr. Kantor og han kan ta en titt. Vi kjører på 2. gir til hans verksted. Inn på bukk og de fikser det hele i løpet av 15 minutter, gratis. Det var stagene i gir boksen som hadde løsnet. Mr. Kantor is our man in TÅ™inec. Vi er klare til å dra videre. Nyter hotellet frem til klokken 12 sharp. Neste stopp blir okaj i Ungarn, 404 km fra TÅ™inec.

26. mars. Vi forlater Tokaj og kjører mot Romania og Somcuta Mare. Det tar tre timers og vi kjører i behagelig temperatur, vi møter våren litt tidligere enn om vi hadde blitt hjemme.

Denne gangen kommer vi med 9 sykler, flere datamaskiner, en del klær og sko, vår Berlingo er fylt til randen. Vi blir tatt godt imot når vi kjører inn i romlandsbyen.

Sist gang da vi kom med 26 sykler ble det kaos, denne gangen tømmer vi bilen uten for mange tilskuere. Noen av syklene skal gis til rumenske venner, resten av dem skal brukes i Somcuta. De fleste sykler som selges i dagens Romania koster rundt en tusenlapp, men er av slett kvalitet, ofte varer de ikke lenger enn en måned. Syklene vi kommer med ser kanskje litt slitne ut, men de er av god kvalitet og vil vare i årevis. Syklene er demonter og må settes sammen. En ung gutt gjør jobben, han setter sammen 8 sykler i løpet av dagen og sier han vil være med sykkelteamet. Hvis det videre arbeidet i Somcuta går etter planen er det meningen å sende mange sykler hit. Dette kan bli arbeidsplasser og inntekter for landsbyen.

Datamaskinene er også demonterte og må settes sammen. Gutta setter i gang, dette har de lært fra tidligere ganger vi har vært her. Nå har de en god park med datamaskiner som skal brukes til språkopplæring og annet.

27. mars. Jeg har avtale med en NGO i Romania som har lyst til å gi ut min bok Rrom-sigøynerreiser. De lager et prosjekt om minoriteter i Romania og der passer mitt materiale inn. Det skal søkes EU midler og søknadsfristen er 7. april. De kommer til Somcuta Mica og vi har et kort møte i halmhuset. Møtet er vellykket og de rekker å inkludere meg i søknaden. Vi skal møtes igjen.

28. mars. Vi våkner, kaffe og frokost er ferdig. Atter en gang serverer Andrea, konen til Tudor, omelett. Det er godt å være tilbake i Somcuta Mica, selv om det er temmelig intenst her. Vi begynner å bli vant til det. Jeg har mistet oversikt over hvor  ofte jeg har vært her siden første gangen i 2003. Bror har vært her 6. ganger siden 2012. Mye har skjedd, men masse står igjen å gjøre. Nå merker vi positiv respons fra landsbyboerne.

Natten er kommet. I Somcuta Mica ser jeg stjernene. Det er ikke noe forstyrrende gatelys, en stjerneklar himmel. Om nettene hører man hundene, det gneldres i mørket.

Det går i bølger, noen ganger er det helt stille. Så begynner en hund å gjø, de andre fortsetter, så blir det stille igjen. Vet ikke helt hva de holder på med, men slik er det hver eneste natt.

I morgen skal vi til Cluj Napoka, 120 km fra Somcuta.

29. mars. Vi skal til Cluj hvor vi skal se på halmhus rumenere har laget og ha møter med Tudor Petritiu som er vår beste kontakt innenfor de som driver med permakultur i Romania. Permakultur kan kort beskrives som bærekraftige miljøer som bygger på et avansert samspill mellom mennesker å natur. Landet Romanipe har investert i Somcuta er ideelt for formålet. Vårt håp er at vi kan tiltrekke oss de rette rumenere og noen utlendinger til å jobbe sammen med våre romvenner i landsbyen. Vi skal også møte Jules som har hatt flere workshops i Somcuta, nå kommer han for å bygge kjøkken i landsbyhuset Romanipe har skjenket til landsbyen. Det har fungert som et sosialt hus siden det ble klart til bruk. I vintermåneden har det blitt brukt til å gi de fattigste barna i landsbyen et godt og varmt måltid. Til tider var det over 50 unger som fikk i seg næring daglig. Ellers er huset blitt brukt til leksebruk etter skolen. Tudor har tatt med seg erfaringer etter diverse møter med norsk skolevirkelighet og skapt et slags SFO?

Før vi skal kjøre til Cluj skal vi gjøre to viktige ting. Bror må instruere et arbeidsteam om hvordan det nye gjerdet rundt halmhuset skal bygges. Han har sett mange forskjellige gjerder i landsbyen og vil ha et tradisjonelt rustikt gjerde. Vi må lage gjerdet med en bue med tanke på å få inn større kjøretøy som traktorer med henger osv. Det blir en del diskusjon frem og tilbake, men de skal gjøre som Bror sier. Vi begynner å bli klare til å dra til Cluj Napoka, men en ting gjenstår.

Det runde huset

Det runde huset

Sist vi var her bygget vi et drivhus med skjelett som ble laget av materialer landsbyboerne kan finne i skogene rundt landsbyen. De bygde skjelettene, vi ga dem plasten. Nå inviterer vi til konkurranse om hvem som kan bygge det beste skjelettet. Tudor er meget skeptisk til dette prosjektet, han har ikke særlig stor tro på landsbyboerne. Vi lokker med pengepremier, 500 leu til det beste, 300 leu til det nest beste og 200 leu til tredjemann. 1 leu er 2 nkr, altså er det en tusenlapp ipotten. Dette er mye penger blant romfolk i Romania, men vi håper dette kan sparke i gang en prosess. Alle som bygger skjeletter vil motta plast fra Romanipe, altså fra Bror. Tudor er fremdeles skeptisk, men han lover å henge opp plakater i landsbyens butikker. Vi er klare til å dra til Cluj Napoka.

I Cluj skal vi bo hos Tudor Petritiu. Vi foretrekker å bo med venner på disse reisene, i hoteller blir man isolert, bor vi hos lokale folk kommer vi rett inn det som skjer. I miljøet rundt Tudor er det oppgående folk som tenker grønt og ikke er for skeptiske til rromfolk. Håpet er å samle kule rumener og utlendinger for å samarbeide med landsbyboerne til for å lage Romanipelandet til et eksempel på permakultur.

30. mars. Vi er invitert for å se på et halmhus rett utenfor Cluj. Dette er et halmhus som er blitt bygget av en gjeng rumenere med ungarsk bakgrunn, tospråklige typer. De har holdt på om søndager og jobbet uten stress et par års tid, nå begynner huset å bli ferdig.

De har bygget et rundt hus. Alle møbler er tilpasset, langs veggen er det tilpassete etasjesenger og benker, det er et godt hus å være i. I midten av huset er det et ildsted, de forbereder en deilig ungarsk gryte mens vi er med på å plante furutrær for å binde jordmassene. Huset ligger på en høyde med utsikt over en klassisk rumensk/ungarsk landsby. Hele gjengen og stedet bærer preg av harmoni. Her har det ikke vært stress for å få huset ferdig. De fleste materialene er resirkulerte, så her har det lite som er kjøpt for penger, det meste er funnet. De har brukt stålnetting som rammer hvor halmen er presset inn med vann og leire som bindemiddel. Dette er en ny teknikk for oss og kan passe meget bra når vi skal bygge forskjellige verksteder i Somcuta.

31. mars. I dag skal vi se på et halmhus i Turda, 40 km utenfor Cluj. Et flott hus som er selvdrevet. Vannsamling via taket til planter og vask, egen brønn med godt drikkevann, solcellepaneler for produksjon av egen strøm etc. Her er det investert en del og resultatet er overbevisende. Paret som bor der har hatt sin første vinter i huset og det fungerte meget godt. Dette er folk vi kommer til å opprettholde kontakt med og de vil gjerne besøke oss i Somcuta.

1. april. Vi er fremdeles i Cluj og i dag skal Bror drøfte og utarbeide masterplanen for landområdet Romanipe har kjøpt i Somcuta. Han diskuterer og planlegger sammen med Tudor Petritiu og Jules Baw. Det er god stemning og Bror overlater planlegningen og tegningen til Tudor, en byrde av Brors skuldre.

Etter møtet er ferdig setter vi kursen mot Somcuta, et par timers kjøretur gjennom vakkert landskap. På veien stanser vi ved et elveleie. Jules leser naturen og forklarer strømningene i elven. Vi står ved et sted hvor det kommer ut kaldt grunnvann som blander seg med det varmere elvevannet. Han forklarer strømningene og virvlene som dannes når det kjøligere vannet blandes med det varmere elvevannet. Dette forklarer han til Patrokoles, våre greske venn som kom til Somcuta første gangen Bror var her i 2011. Patrokoles skal på et kurs arrangert av permakulturforeningen i Romania. Han kommer til å bli en viktig ressurs når vi skal modellere landområdet å skape en såkalt «forrest garden», det vil si å jobbe med planting av trær og å skape nivåforskjeller for å lede vann for dyrking og annet. Jeg stoler på at dette både vil bli vakkert og effektivt for å skape et bærekraftig møte mellom natur og landsbyboerne i Somcuta.

Når vi ankommer Somcuta er det rustikke gjerdet ferdig og gjort omtrent som planlagt, noen små justeringer må gjøres. Og det har skjedd en drivhusrevolusjon i Somcuta, 11 drivhus er i ferd med å bli bygget. De må være ferdige innen 8. april, da skal vi nemlig feire den internasjonale dagen for Romfolket på hele planeten og kåre vinnerne av konkurransen for å konstruere det beste drivhuset.

Dette går bedre enn ventet og Tudor er overveldet av responsen på plakaten om konkurransen.2. april. Jules, Bror og Tudor ser på de forskjellige drivhusene som er laget. Alle bruker forskjellig teknikker og Jules er imponert over hvor bra de er blitt. Vi tar mål fordi det er vi som skal kjøpe inn plasten. Dette blir en større investering enn Bror hadde ventet, men han gleder seg over responsen. Mange av familiene som har bygget drivhusreisverk er meget fattige, dette vil gi dem etterlengtet mat og mulighet til å produsere selv. For å drive et drivhus må man tro på morgendagen og fremtiden, noe mange her ikke gjør. Hver dag er et slit og morgendagen er ikke noe ser frem til. Hvis drivhuseksperimentet slår rot har vi kanskje satt i gang en prosess som vil så frukter på flere plan.

3. april. I dag kom vannverket, nå legges det inn vann i Romanipehuset. Det er allerede lagt inn strøm så huset kan fylle mer og mer av sin funksjon. 8 april er det den internasjonale dagen for Rrom, da skal kjøkkenet være klart og huset kommer til å stå i midtpunktet for festen som skal holdes. Tudor skal spille med et skikkelig sigøynerband, vi gleder oss og bakker opp så godt vi kan. Vi har investert i Romfolkets internasjonale flagg, det er første gangen de skal feire nasjonaldagen sin på denne måten.

0

Reisen til Somcuta Mica

Posted by harald on mars 14, 2013 in Romania, Romanipe |

Reisen til Somcuta Mica i februar–mars 2013

FamilieJeg er på en elleve døgns reise i Somcuta Mica for å forberede trinn 2 i Romanipe’s økoprosjekt i rromlandsbyen Somcuta Mica. Første trinn ble gjort sommeren 2012 og resulterte blant annet i byggingen av det første selvbærende halmhuset i Romania. Dette fikk omfattende dekning i lokalt og riksdekkende TV. En reportasje på hele 8 minutter ble sendt på nasjonalt TV. Romanipe.no satte også opp verksteder og annet – les om trinn 1 på vår hjemmeside www.romanipe.no.

De fire Lakatos-brødrene som etablerte rromlandsbyen for over 100 år siden visste hva de så etter, godt vann og god leire. Landsbyen har begge deler. Det går gjetord om leiren i Somcuta Mica, den er den beste i området. Lakatos-brødrene tilhørte Karamidar-klanen, disse var eksperter på leire og lagde murstein. Rromfolket hadde en rekke forskjellige klaner som var mestere i forskjellige typer håndverk, tilsammen kunne de skape hva et samfunn trenger. Dessverre er disse håndverkstradisjonene truet av den moderne verden, men vi tror og håper at vi kan guide forskjellige rromklaner til å bruke sitt håndverk til å lage grønne produkter. Det skal produseres forskjellige typer solfangere og «rocket stoves», dette arbeidet er allerede i gang og vil bli beskrevet på vår hjemmeside når vi har flere eksempler å vise til.

Dan sjekker leiren i Somcuta Mica

Dan sjekker leiren i Somcuta Mica

På grunn av at Somcuta Mica ligger på den beste steingodsleire vil vi nå innlede et samarbeid med den anerkjente keramikeren Daniel Les, den beste keramikeren i området. Daniel er en ressurs på mange områder og liker godt våre planer. Han syntes det lille rommet i halmhuset er et bra sted å sette opp første keramikkverksted. Dan ser for seg workshops i keramikk i fremtiden, han går helhjertet inn i dette og vil ikke kreve mye.

Keramikkovnene skal ikke bare brukes til å brenne keramikk, men også til oppvarming av vann etc. I første omgang skal det produseres takstein og fliser for å gjøre landsbyboerne selvforsynt med varer de vanligvis ikke har råd til å kjøpe. Hjelp til selvhjelp. Denne prosessen vil få landsbyboerne til å bli stolte over hvor de bor. Det er et vell av potensiale her som de må læres opp til å se. På grunn av fattigdommen klarer de ikke å legge planer for fremtiden. Hver dag går med til å skaffe mat, brennsel og vann, det er et evig slit. Det oppstår lett kulturkonflikter mellom oss som har planer for fremtiden og landsbyboerne som ikke tror på morgendagen, for dem er det kun dagen i dag som gjelder. Vi er tålmodige og merker at de sakte, men sikkert kommer oss i møte.

Foreløpig har vårt økoprosjekt blitt finansiert av vår mesen Bror Westblad, men nå ser det ut til at det kommer inn andre som kan dele byrden. Vi har hatt møter med Assoc, en rumensk hjelpeorganisasjon, som vil samarbeide med oss. Dette er i sin spede begynnelse, oppdateringer om samarbeidet vil publiseres på Romanipes hjemmeside når noe konkret skjer.

For Romanipe.no er det viktig å få til et samarbeid mellom landsbyboerne i Somcuta Mica og lokale rumenere. Da vi bygget halmhuset fikk vi god hjelp av en lokal storbonde og nå begynner vi et samarbeid med en lokal gjeter. Romanipe har investert i tre sauer og tre lam med tanke på sauedrift i landsbyen. Dyreholdet i rromlandsbyer er ofte tarvelig. Griser står i trange mørke skur uten mulighet til å bevege seg. De fores og fores for å bli store så raskt som mulig, men lykkelige er de ikke. Gjeteren hjelper til med å lage en innhegning og lærer opp de som skal ta seg av sauene. Julian, som hjelper til med hugging av ved og lignende, skal sammen med sin far ha hovedansvaret for sauedriften. Hans far har erfaring med sauehold.

Romanipe er i ferd med å introdusere permakultur i Somcuta Mica. Permakultur er en bevegelse med opphav i Østerrike og Australia. Bevegelsen jobber for å fremme mer bærekraftige og langsiktige menneskelige bosetninger. Dette er prinsipper vi har lyst til å innføre i Somcuta Mica.

Ett eksempel: hvis man har lyst til å dyrke kan man via flyttbare griseinnhegninger få grisene til å gjøre grovarbeidet med å fjerne røtter og renske opp. Når grisene har gjort grovjobben kan høns gjøre resten, så blir jordstykket klart for dyrking av grønnsaker. Tradisjonelt har ikke rromfolket vært jordbrukere, de har vært på reisefot, men nå er de blitt bofaste. Det tar det tid å venne seg til, men nå begynner det å gå opp for dem.

I trinn 2 vil vi også introdusere «tree bogs» en utedo omkranset av piletrær som næres av doens innhold. Dette er en permakulturell måte å bygge en utedo på, et samarbeid med naturen. Piletrærne vokser raskt og kan brukes til brensel eller til å lage kurver av, dette er også et håndverk som bedrives i landsbyen. Kurvmannen George Haika blir en viktig samarbeidspartner i «tree bog» prosjektet. For å få til dette må vi bygge et eksempel på en «tre bog» og involvere landsbyboerne så de ser hvor bra dette systemet er. Utedoene i Somcuta Mica er under en hver kritikk, det virker som om de ikke bryr seg, men kanskje det atter en gang er fattigdom som ligger under. All tid går med på dekke de mest primære behov.

Ungdommer rydder søppel

Ungdommer rydder søppel

Dessverre skjemmes Somcuta Mica av mye plastavfall som skjærer i øynene. Romanipe satte i gang noen ungdommer som ryddet opp det grøvste i løpet av to korte dager, det hjalp betraktelig og landsbyboerne berømmet innsatsen. Tudor har lyst til å bruke elevene på skolen til lignende prosjekter. Kompostbinger kommer vi også til å sette opp. Innsamling av kompost og rydding av søppel i fellesområdene vil være med på å bevisstgjøre landsbyboerne og engasjere dem i å gjøre Somcuta Mica vakrere.

Assoc

Assoc

Dette toktet nærmer seg slutten, jeg reiser hjemover i overmorgen. I dag tidlig var vi på møte hos juridisk rådgiver på Assoc. Hun hjelper Tudor med å registrere en NGO organisasjon i Somcuta Mica, navnet er ikke klart ennå, men dette blir vår hovedsamarbeidspartner i Somcuta Mica. Assoc er også interessert i gjøre noe i rromlandsbyen. De vil skape arbeidsplasser, tiden vil vise hva de får til. Uansett blir eiendommen vi har investert i et område for å skape eksempler på grønne løsninger. Et samarbeid mellom Romanipe.no og Assoc vil åpne flere dører for oss når det gjelder å utvikle vår plan.

Senere i dag kommer vår keramiker Dan på besøk. Nå setter vi i gang Levente, Tudors far, for å brenne murstein som skal brukes til å bygge den første keramikkovnen på vårt landområde. Tidligere brukte Karamidar klanen ofte kull når de brant murstein, men kvaliteten på kullet man får kjøpt nå for tiden har ikke god nok kvalitet og dyrt er det også. Levente skal gjøre det med tørr ved, vi ser frem til å se den gamle mesteren i arbeid. Møtet mellom ham og Dan skal blir et hyggelig møte, atter en gang et positivt samarbeid mellom rrom og rumenere.

Hjemreisen ligger foran meg. Den begynner med minibuss fra Baia Mare til Budapest flyplass, en fem timers reise som stort sett går gjennom et flatt og kjedelig landskap. Jeg er heldig og får baksetet for meg selv, det er deilig å strekke seg ut og tenke tilbake på døgnene i Somcuta Mica. Mange dører er i ferd med å åpne seg, vi har flere samarbeidsprosjekter med lokale rumenere, dette går i riktig retning.

5

Den 10. reisen til Romania

Posted by harald on oktober 9, 2012 in Romania, Romanipe |

Nå er jeg her igjen, i Somcuta Mare, en romlandsby nordvest i Romania i Maramures. Landsbyen burde egentlig hete Somcuta Mica, den lille Somcuta. Som de fleste romlandsbyer ligger den nemlig som en liten romsatellitt utenfor Somcuta Mare. Somcuta Mare huser ca 7000 rumenere, i Somcuta Mica bor det rundt 1000 rom.

Bror sammen med rombarn i Somcuta Mica

Bror sammen med rombarn i Somcuta Mica

Denne gangen er jeg her med tre venner for å realisere noe vi har planlagt lenge; å sette i gang et økoprosjekt i Somcuta Mica. I første rekke blir dette gjort mulig gjennom vår mesen Bror som har arvet penger og gjerne bruker noen av sine arvede midler på Somcuta Mica. En barneløs mann med et stort hjerte og med visjoner om å skape noe som kan vri denne landsbyen ut av elendighet og fattigdom.

Tudor Lakatos er vår viktigste samarbeidspartner i Somcuta Mica. Jeg traff Tudor på min tredje reise i Romania og ble med ham til landsbyen. Han er en viktig person i Somcuta Mica og jobber som lærer i landsbyens barne- og ungdomsskole. Her underviser han i romfolkets historie og i deres språk romani. For Tudor er skolegang viktig. Eller som han sier; ett rom barn uten skole vil skape en ny kriminell eller en ny tigger. Til tross for at jeg har vært her en mengde ganger er det fremdeles en del kulturforvirring, men det går fremover. Det er vanskelig for oss fra vår overflodskultur å forstå hvor fattige folk er her. Ett eksempel; jeg traff mannen som tømmer utedoene i Somcuta Mica, en som er nederst på rangstigen i landsbyen. Han har 8 døtre, men han fortalte meg at han ikke har en bøtte å hente vann i. Jeg kjøpte ham straks en rød plastbøtte for 12 spenn, ufattelig. Det er endeløse behov her, men vi forsøker å gi landsbyboerne mulighet til å skape seg en bedre virkelighet. Verkstedet vi også lager er ment for hele landsbyen, selv om det skal styres av Tudors sønner.

Vår greske ven Patrokeles spiller kort med Rany, Tudors eldste datter

Vår greske ven Patrokeles spiller kort med Rany, Tudors eldste datter

En ung greker dukket opp på magisk vis. Vi traff hverandre på Gateavis i fjor. Da jeg på denne turen var på vei til Romania med bil gjennom Tyskland, Polen, Slovakia og Ungarn, skrev han meg på Facebook og lurte på om jeg var i Romania for tiden. Selv var han på vei dit og jeg ba ham komme til Somcuta Mica. Han snakker rumensk og har en «Zenaktig» måte å nærme seg virkeligheten på. I to år har han vært plaget av depresjoner og vært suicidal, men det virker som møtet med romfolket og atmosfæren og energien her har gitt ham livslysten tilbake.

Eirik Gram Frank, som var med på å grunnlegge den første og eneste økolandsby i Norge, er her for å vise teknikken med å bygge hus av halm. Halmveggene dekkes med leire når huset står ferdig. Hele Somcuta Mica ligger på leiregrunn. Vi har fått testet leiren i Norge og den er av god steingodskvalitet og har et utall av bruksmuligheter. I landsbyen bruker de først og fremst leiren til å lage soltørkede murstein.

Elisabeth i aksjon

Elisabeth i aksjon

Elisabeth Reiremo er tømrer fra Trondheim. Hun bygger opp verkstedet og det er godt for romkvinner å se en norsk kvinne svinge hammeren og sette opp hyller i vater. Hun jobber sammen med vår greske venn Patrokeles som påstår at han aldri har tatt i en hammer. Som sagt han går inn i alle aksjoner med sin Zeninnstilling, det er en nytelse å se hvordan han transformeres gjennom å være del av dette prosjektet.

Det finnes en meget dyktig kurvmaker her, han har fått bestilling på sykkelkurver av Einar Bowitz, Norges ukronete sykkelguru. Han er lei av varene fra Kina som ikke holder mål. Han tente på alle plugger da jeg fortalte om George Haika som lager kurver i Somcuta Mica. Dette kan bli spennende både for Einar Bowitz og George, vi er med på å gi råd om hvordan sykkekurvene bør utformes med plass til Laptop og lignende. Dette kan gi George etterlengtede inntekter. Kurvene han lager er tradisjonelle kurver som er blitt laget i hundrevis av år. De brukes til å sanke inn sopp, bære ved og annet. De kan brukes som ryggsekk og fungerer som de skal, men George må tenke nytt for å lage sykkelkurver, det ser ut til å gå bra.

De unge er med og lærer

De unge er med og lærer

Hovedgrunnen til denne reisen er å vise hvordan man bygger hus av halm. Eirik Gram Frank brenner for dette prosjektet og deler villig sin viten med landsbyboerne. De har aldri sett et hus bygget av halm før, dette er en rimelig og effektiv byggemetode hvor man bruker naturmaterialer og byggemetoden er såpass enkel at mye kan gjøres ved egen innsats. Ett av hovedproblemene med et slikt prosjekt i en romlandsby er at folk er lutfattige her. Det første huset blir bygget på grunnmur med stein og sement, dette vil bli for dyrt for de fleste. Med tiden skal vi lage fundamenter av hva de selv kan finne i landsbyen. Hele Somcuta Mica ligger på leiregrunn, den fineste steingodsleire, vi skal finne ut hvordan denne leiren kan brukes som fundament til fremtidige hus.

Huset vi bygger blir et hus for hele landsbyen. Det vil bestå av en systue og kjøkken drevet av landsbyens kvinner. I tillegg blir det et lite kontor hvor legen som kommer hit en gang i uken kan bruke til konsultasjoner. En gang i måneden kommer postmannen hit med trygder, dette skal også kontoret brukes til. Nå deles trygdene ut hos en rumener som har butikk. Han lar folk krite og når trygden kommer er pengene allerede brukt opp. Trygd høres jo bra ut, men en barnetrygd i Romania er på ca 10 euro i måneden, ikke mye å skryte av. Alle andre trygder er blitt kuttet med 15 % så folk sliter med å få endene til å møtes.

1

Kronikken i VG

Posted by harald on juli 20, 2012 in Romanipe, Ukategorisert |

Om kronikken: «En «Osloavtale» for Romfolket», på trykk i VG 18. juli. 2012.

Kronikken ble skrevet om natten, uten tanke på hvor den skulle publiseres. Da jeg fant tittelen gikk det relativt greit å skrive teksten. Ut fra de erfaringer jeg har etter diverse reiser blant forskjellige romklaner i Romania de siste ti årene føler jeg meg forpliktet til å være med i debatten rundt denne problematikken.

Da jeg våknet så jeg gjennom nattens arbeid og skrev litt mer. I samme øyeblikk jeg satte punktum tikket denne mailen fra VG inn:

Hei,
Kunne du skrevet en kronikk om forholdene i Romania for VG? Slik du ser det – og slik organisasjonen romanipe ser det? Så kan man sette romfolkets situasjon litt i kontekst?
4500-5000 tegn inkl. mellomrom. Helst så kjapt som mulig.

Mvh Jorun J. Berntsen
Fungerende debattredaktør VG

God timing, nesten magisk. Jeg skrev tilbake at jeg i dette øyeblikk hadde en kronikk klar, om enn litt annerledes vinklet enn det VG ønsket. De ville opprinnelig ha en kronikk om romfolkets situasjon i Romania, men falt altså for En «Osloavtale» for Romfolket. Mange hyggelige tilbakemeldinger etter at den ble publisert og jeg føler at noe av trykket har lettet. Nå må vi på den videre veien fremover holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Anbefaler også lesing av kronikken «Livet i Somcuta Mare» av Dagfinn Nordbø, hvor også organisasjonen Romanipe er nevnt.

Stikkord: , , , , ,

0

Fler foto fra Grävsta

Posted by harald on juli 19, 2012 in Sverige |

Her er fler foto fra Grävsta i Sverige

Copyright © 2010-2017 Harald's Travels – Harald Medbøes reiseblogg All rights reserved.
This site is using the Desk Mess Mirrored theme, v2.5, from BuyNowShop.com.